hits

Selvskading...

  • Skrevet: 01.06.2014 kl.12:25 - Kategori: Blogg

Du er ikke alene. Når folk ser meg er det første de ser arrene på armene mine, om ikke jeg har lang ermer. De begynner med en gang å peke å spørre meg ut hva er det, hvordan skjedde det, hvorfor. Ja det er ekkelt men jeg skjønner det er vanskelig for noen å forstå att et menneske har det så vondt de heller vil skade seg selv for å føle en annen smerte som de selv kontrollere. Derfor setter jeg meg ned å forklare akkurat hvorfor og hvordan jeg føler meg når jeg jør d, så de kan danne et bilde av at sånn er det. Jeg har sett folk gråte, riste på hode, noen som enda ikke forstår å andre som får er nytt syn på folk som sliter... Jeg skader meg ikke mer nå er fler månder siden sist, om d vil vare... Vet ikke men det håper jeg, og jeg er veldig stolt av meg selv. Dere spørr kansje stolt av deg selv? Det er vell ikke så vanskelig å ikke skade seg?! Men la meg forklare deg på e kort å enkel måte... Har du noen gang slått finger i bordet å det var vondt men da du slo tåa i bord foten var det vondere å du glemte det var vondt i fingeren? Å nå skal jeg forklare den lange versjon for de som orker å lese: Du er født som barn å blir preget av alt rundt deg fra første stund, la oss si du vokser opp i et hjem med mye smerte og problemer (ikke normale daglige men skikkelig ille) samtidig når du starter skole blir du mobbet å familien din flytter så ofte du aldri fikk venner mer en et år om gangen før de glemmer deg når du blir borte... Du som barn sitter alene i skole gården å for barn e det naturlig å gi seg selv skylden for hvorfor foreldre krangle eller hvorfor de andre hater deg å du er alene. Med tide hatet jeg meg selv å trodde på barna på den nye skolen. jeg hadde vondt å J er g vet ikke hvorfor men jeg var så sint å frustrert at jeg gikk løs på meg selv, å jeg likte det. For i et minutt eller to følte jeg ingenting, ingen tanker i hode alt var borte å alt jeg hadde oppmerksomheten på var armen som var vond. Dermed fortsatte dette vær gang jeg var i mitt dypeste mørkeste sted i følelsene. Jeg viste ikke hva jeg gjorde eller hva folk kalte det, ikke att det var galt... Med tiden var det ikke biting og slåing men risp ned stein å pinner å etter vært ble det glass å sikkerhetsnål, å til slutt alt jeg kunne bruke men mest barber høvler. Det ble være å være å folk kunne nå legge merke til hva jeg gjorde å jeg forstod nå dette ikke var normalt å det Va galt. Mn jeg kunne ikke stoppe det var det eneste som stoppet ting fra å bli for vondt og utavkontroll, en rus misbruker bruke rus for samme grunn å jeg skadet meg selv... Jeg var nå eldre å flyttet mye som alltid denne gangen ble jeg ikke mobbet men pga mobbing før turte jeg ikke komme i kontakt med andre... Jeg hadde utviklet en sterk sosial angst... Noen ganger fikk bare et smil fra en annen pusten til å stanse å hode til å snurre av svimmelhet... Jeg gjemte meg mye alene å folk viste ikke det var fordi jeg slet så istedet trodde de det var noe galt med meg å igjen ville ingen ha noe med meg å gjøre. Å den dagen faren min døde ble alt mye mye verre å mer alvorlig enn før... Å helt til den dag idag har jeg gitt meg selv arr å smerter jeg aldri ka glemme eller tilgi meg selv for men tro meg den smerten du føler av å skade deg selv er ikke i nærheten av så stor som den du føler inni deg når hode spinner rundt å tankene er all over the place. Mange av dere aner ikke hva jeg snakker da dere aldri har opplevd dette selv. Men la meg gi deg et bilde tankene er som å se en film som spoler konstant fremme å til bake å du prøver å se hva det handler om. Å la oss si d sånn, filmen er utrolig vond og trist.... Feks så har jeg tanker som skriker i hode om hvor lite jeg var verdt, hvor lite jeg fortjente å jeg skadet meg for jeg måtte få det til å stoppe... Jeg hadde skadet meg så mange år att jeg kunne ikke en gang gråte eller vise følelser mer fordi alt sperret seg inne... Det er ikke sånn mer nå, med årene har jeg vokst mye å åpnet øynene, jeg vet det var ikke min feil, jeg vet jeg fortjener bedre å jeg vet jeg trenger ikke skade meg eller gjemme følelsene fordi de ekte vennene dine snur ikke ryggen til deg selv om du sliter. De støtter deg uansett hva... Jeg husker å konstant spørre om folk er sint på meg eller om jeg skremmer de bort men nå begynner jeg skjønne at denne negative tenkingen er bare i mitt hode, folk blir ikke redd å løper de vil hjelpe! Håper alle dere herlige mennesker der ute vet hvor mye dere er verdt å att dere trenger ikke gå gjennom så mye vondt alene, det er alltid noen å snakke med, alltid noen som forstår .... Vær ikke redde for å skrike om hjelp

en kommentar

Sunniva ~

02.06.2014 kl.18:17

<3

Skriv en ny kommentar